Å være jente på elitelandslaget – på innsiden med Lotte Miller
Lotte Miller har i flere år vært eneste jente på elitelandslaget i norsk triatlon. Vi har bedt Lotte om å ta oss med på innsiden, og fortelle alt om hva det innebærer å være «jenta på landslaget». Her er hennes «warts and all» beskrivelse av hverdagen.
– Det er litt spesielt å være jente og drive med triatlon i Norge. Det er nok mange som forbinder triatlon med maskuline kvaliteter. Jeg tenker på kvaliteter som egoistisk og målrettet. Det samsvarer ikke med kvaliteter folk forbinder med jenteverdier. Fordi du driver med en så ekstrem idrett, er det noen som setter deg i bås, vekk fra andre jenter. Du skiller deg litt ut i jentegjengen.
For min del er det kjekt å skille seg ut; det er litt spennende. Det har vært en god ting for meg. Men for noen jenter kan det være skremmende å være annerledes.
Må man ha slike verdier for å holde på med triatlon på ditt nivå?
– Du må tenke veldig mye på deg selv. Jeg må hele tiden tenke på hva jeg kan gjøre for å bli enda bedre. Det har blitt lettere nå som jeg bor alene og kun forholder meg til meg selv. Nå må jeg ikke forholde meg til det å være en del av en familie, men hva det måtte innebære av forpliktelser.
Hva med kjæreste da, blir det tid til det?
– Det er vanskelig å prioritere noen andre nå med det fokuset jeg har på idretten. Jeg tror flere gutter tar avstand til jenter som ikke er A4 også. Det er nok lettere å finne noen innenfor idretten. Flere av jentene har jo også gjort det.
Har du blitt godt kjent med jenter fra andre land som er med på internasjonale konkurranser?
– Det er naturlig at vi søker sammen. Mye av gleden med idretten kommer jo fra å bli kjent med andre. Det blir mer trygghet, for du har folk rundt deg som bryr seg. Jeg er bevisst på å se andre rundt meg når jeg er ute og reiser, og jeg investerer tid i å bli kjent og bry meg om de andre jentene. Jeg har hatt behov for å bli kjent, og jeg har vært søkende.
Mange av jentene jeg har blitt godt kjent med er fra land hvor det bare er en eller to jenter med på laget. Vi er jo veldig sosiale også. I Leeds var jeg ute og spiste med ei fra USA og ei fra Italia. Vi koste oss etter konkurransen og fikk snakket litt.
De fleste av mine venner driver med triatlon. Det er enklere å opprettholde kontakten når du møter vennene dine på arrangementer. Og fordi idretten er en så stor del av det du er, er det viktig at vennen dine er idrettsinteresserte.
Hva med jenter i triatlonmiljøet i Norge, har du kontakt med dem?
– Jeg skulle gjerne vært mer involvert i jentemiljøet i Norge. Kanskje de setter en sånn «respect»-label på meg, fordi jeg er litt eldre, eller fordi jeg har vært bedre. Da er det nok ikke lett for andre jenter å ta initiativet til å spørre meg om jeg vil være med ut, og bli kjent med meg.
Jeg har også hatt et prestasjonsfokus, mer målrettet og egoistisk, enn andre. Det er ikke lett å bygge bånd med mennesker som har annet fokus. Det har blitt slik at jeg har relatert mer til og holdt sammen med guttene. Men jeg vil gjerne at jentene ser at Lotte er som oss. Kanskje de blir mer motivert til å satse når de ser at når Lotte kan, så kan de også?
Du har flyttet til Danmark for å studere – er det et godt triatlonmiljø der?
– Jeg er med i Syddansk Elite. Dette er en fin gruppe, med en god miks av forskjellig typer mennesker. Miljøet setter jeg veldig pris på. Det er seriøst, men det er også ikke så seriøst. Vi er en gjeng som ler sammen, og vi ser hverandre i hverdagen. Det at folk ser meg som en person setter jeg veldig stor pris på.
Vi skulle gjerne vært flere jenter i gjengen som holder på med triatlon. Siden vi studerer deltid, står vi litt utenfor studentmiljøet. Å være heltidsstudent er en livsstil som vi ikke er en del av. Studiene blir et supplement for meg. Jeg studerer et par timer om dagen, deretter går jeg og trener. Da får jeg ikke deltatt på alt det sosiale som heltidsstudentene driver med, men samtidig så har jeg det veldig kult jeg også, på min måte.
Går det greit å studere og satse på triatlon slik du gjør?
– Jeg blir ikke en dårligere idrettsutøver av å studere 20–40 % ved siden av. Og jeg tror jeg vil være glad når jeg er 30 år og står igjen med en bachelor – det er et liv etter idretten og. Jeg kommer fra en familie som tenker at man må studere. De setter ikke press på meg, og jeg setter veldig stor pris på at jeg har muligheten til å gjøre dette.
Da jeg begynte med studiene i Danmark var jeg ikke i form, og jeg måtte ta det med ro. Da var det veldig godt å ha noe annet å tenke på. Syddansk elite er et program hvor du har dialog med en veileder som tilrettelegger for at du skal kunne fungere som idrettsutøver. Du får hjelp til å tilpasse studiebelastning og råd rundt det økonomiske.
I triatlon drar du ikke inn mye penger. Du tjener ikke nok til å leve av det før du er i midten av 20-årene og veldig god. Da er det godt at man får hjelp til å ta de riktige valgene økonomisk og til å velge de riktige studiene. Jeg fikk også hjelp slik at jeg fikk en sentral og optimal leilighet. Noen idrettsutøvere blir studenter for å kunne satse, eller de vurderer å gå all in for å bli best, med frykt om at de står på bar bakke dersom det ikke går bra. Det er veldig betryggende å ha bo- og leveforhold på plass, både gjennom en familie som støtter meg og gode løsninger gjennom Syddansk.
Hva gjorde at du bestemte deg på å satse på triatlon?
– Jeg ble elitesvømmer i 12-13 års alderen, i en av de bedre svømmeklubbene i Norge på den tiden. At jeg var en av de som koste seg på alternative treningsøkter – jeg var en av de som likte å løpe, ble lagt merke til. Da det skulle være en triatlonsamling med ungdom fra ulike idretter i Oslo i 2010, ble jeg invitert med. Det hørtes kult ut, selv om jeg hadde tenkt å bli svømmer. På samlingen var det iskaldt. Det var ikke kjekt, det var veldig utenfor min komfortsone. Jeg hadde ikke tenkt til å være med noe mer, men så sto treneren der (Arild Tveiten) og fortalte meg at jeg hadde noe som skiller meg ut. Han sa jeg hadde en fysikk optimal for triatlon, at jeg var veldig på, og at jeg hadde den rette innstillingen – jeg ønsket å gjøre ting bra. Han spurte om vi kunne holde kontakten, og det gjorde vi.
Så ble jeg med på noen løp likevel, og ble med i noen nordiske og europeiske konkurranser. Jeg begynte å få noen suksessopplevelser i 2012 og begynte å identifisere meg som triatlet. Jeg tenkte at hvis ting går veien, så kan det blir dødsbra. Det var resultatene som trigget meg mest, og så ble jeg mer og mer glad i å trene triatlon også. Jeg fikk en utvikling og resultater som gav mersmak. Hadde jeg ikke hatt det, så hadde jeg ikke fortsatt. Men jeg fant også vennskap. Allerede i 2013 begynte jeg å bli kjent med noen av de andre juniortriatletene som jeg fortsatt holder sammen med. De er fortsatt blant mine beste venner.
Lotte er tilbake i superform
Som mange kjenner til, har Lotte slitt med overtrening i en lengre periode og en skade i fjor. Det har satt henne tilbake i internasjonal sammenheng, etter at hun ble nummer 3 i World Triathlon Grand Finale for junior i Chicago. Men det siste året har hun fått trent godt, og hun tok ikke uventet NM-gull og Kongepokalen på sprinten i Bryne tidligere i juni. Hun har også hatt gode internasjonale løp, med en 10. plass i verdensserien (WTS) i Abu Dhabi og 14. plass i WTS Leeds. Vi ser fram til å følge henne videre i sommer, når hun deltar i WTS Hamburg 14. juli, NM normaldistanse i Kristiansand 28. juli og EM normaldistanse i Glasgow 9. august. Tvi-tvi!
